Kunst og vafler i Mo i Rana

 

En rekke norske byer er lett å overse. Lett å glemme som destinasjon og heller bare kjøre gjennom eller fly over. Den nord-norske byen Mo i Rana er intet unntak.

Selv om byen er plassert omtrent midt i landet er det langt unna cirka alt. Det koster opptil flere ekstra kroner å fly hit og man må i tillegg bytte til Widerøe for å fly helt frem.

Ellers er alternativet å sitte på toget i en halv evighet eller å humpe seg hit på hjul via E6 og krysse fingre for å ikke bli dyttet av veien av passerende polsk tungtransport uten kjettinger.

Når man er fremme føles det nærliggende å stille seg selv spørsmålet: Hva i alle dager gjør jeg her? 

 

IMG_8042f

 

For hva gjør man egentlig i Polarsirkelbyen? Jernverksbyen. Jernbanebyen. Evt. byen som sender ut usannsynlig store mengder (utrivelig) post – med statens innkrevningssentral og NRKs lisensavdeling og sine kontorbygg med byråkrater liggende her. Sannsynligvis har du et faktisk ærend her, fremfor en planlagt langweekend med kjæresten.

 

Skjermbilde 2016-02-19 kl. 20.06.41

 

Det går selvsagt an å oppleve Mo i Rana på flere ulike måter. Fra mitt ståsted vil jeg likevel dra frem noe jeg personlig setter pris på med stedet:

Rana dyrker tradisjoner.

Kanskje er de ikke bevisst på det selv engang – men de er faktisk over gjennomsnittet flink til å verdsette og ta vare på kulturarv. I forhold til innbyggertall har de svært mange utøvende kunstnere som kan et gammelt fag, en bortglemt teknikk eller et merkelig instrument. I kommunen finnes mange dyktige kulturbærere som dyrker en smal nisje. Det er utrolig spennende å møte disse menneskene som er opptatt av å konservere.

Kanskje faller det dem bare naturlig fordi Rana har mye historie med seg i ryggsekken..?

 

Skjermbilde 2016-02-19 kl. 17.24.07

(Foto: Ukjent, tilhører Nasjonalbiblioteket)

j_arbok-for-rana_barbara_framoholmen2_maleri_privat

 

Vi går gjennom de tomme gatene av gamlebyen og snakker om ranværinger. Om morsomme ord og uttrykk fra stedet som ikke folk utenfra skjønner bæret av. At kørv betyr gutt (og slettes ikke pølse) og hvordan ordene førbala, larv og nævvel er del av dagligdags tale her. Vi snakker om lokal mat, tradisjonsoppskrifter og rengakaka. Det er mye internkultur her, har jeg lært.

Det knirker i snøen som akkurat har fått et ferskt hvitt dryss på toppen. Det lyser i gult sollys mellom de blågrå skyene langt ute i fjorden, over de snødekte fjellene langt der borte. Noen fugler sitter ute på noen påler i vannet. Jeg lurer på om det er skarv.

Moholmen er den eldste og mest idylliske delen av byen. I fjordkanten finner du de gamle, sjarmerende trehusene som er over hundre år og som er avbildet i mang et fotografi og maleri. Enkelte dører når deg kun opp til skulderhøyde. Det er lett å se for seg gamledager her, med kulde, vær og vind og lange brutale vintre med store mengder snø. Det er forståelig at husene måtte være små og lave siden varmen skulle tas vare på etter beste evne.

 

IMG_8048f

IMG_8072f

IMG_8066

Og ja, forresten – hvor mange steder i landet er sparken fremdeles et fremkomstmiddel? Hos meg vekkes pur glede ved synet av en god, gammeldags spark. Akk! Usaltede, hvite veier er deilig når man kommer fra brunt slaps i hovedstaden.

IMG_8000f

 

Brått blir det på tide med kaffe. Vi bestemmer oss for å besøke Bakeribygget fra år 1909: En slags blanding av en kulturinstitusjon, kafé, aktivitetsverksted for psykiatrien, kunstatelier og klubbhus – i det hele tatt: Et hus fullt av kultur og tradisjon – til nytte og glede for mange ulike typer mennesker.

Nystekte vafler og svart kaffe fra krus bæres til et bord med heklet duk.

 

IMG_8009f

 

Midt i vaffelhjertet får vi invitasjon til en forestilling i andre etasje som vi får med oss halvparten av. Like etter ramler vi inn på atelieret til en fantastisk lokalkunstner med nydelig strek og lang fartstid.

Jeg går meg fullstendig fast i vakre detaljer inne i atelieret til kunstner Harald Myrvang. Her finnes alt fra (det jeg tror må være) verdens vakreste gamle dør, det strikkede teppet han liker å stå på når han maler (strikket av moren hans som han var veldig glad i) til arbeidsprøver, bustete pensler, malingstuber og gamle skisser. Harald inviterte gjestfritt inn og viste frem selv de innerste kroker av loftet.

 

IMG_8031f

IMG_8036

IMG_8030f

 

Det finnes ikke noe mer inspirerende enn å få gå på oppdagelsesferd i andres kreative arbeidsmiljøer. Å se det usminkede, funksjonelle og utprøvende i miljøer fylt av sortert kaos, sjel og skapende energi. Jeg fikk lyst å løpe rett hjem og starte på et nytt maleri.

 

IMG_8034

 

Etter en god opplevelse på Bakeribygget, dro vi til bruktbutikken Askeladden hvor vi snublet over en av mine favoritter, Nesnalobben.

 

IMG_8078f

 

Etter min standardjakt etter mer norsk nostalgi, tok vi turen innom Helgeland Museum (som tilfeldigvis også er en av våre forhandlere) og der lyste jammen Nesnalobben mot oss nok en gang – denne gangen i form av min egen tegning på skjermen. Man må bare elske sånne morsomme overganger.

 

IMG_7980f

 

Det er alltid morsomt å se egne varer i andre sine hyller.

 

IMG_7962

IMG_7984

IMG_8006f

 

Museumsturen tok jeg sammen med tekstilkunstner (og tilfeldigvis også svigermor) Lillian Erlandsen. Vi fikk sett på utstillingen til Gabrielle Kielland mens vi planla utstillingen som Lillan selv skal ha på museet i mai.

 

IMG_7938f

IMG_7942f

 

Lillian over er for øvrig også et godt eksempel på lokal kulturbærer, både som kunstner, forfatter og vever. Hun dyrker eldgamle tradisjoner som hun blåser nytt liv i – og vever millimeter for millimeter for hånd for så å lage kunst der hun blander inn metaller der det tidligere har blitt brukt tekstiler. Arbeidet hennes er så ekstremt nitid – at å se på det utføres både er ekstremt meditativt og ekstremt frustrerende.

 

IMG_7959

 

Etter den lange prosessen med å faktisk veve og skape uttrykket, lar hun naturen selv ta over og prege verkene hennes. Hva passer vel bedre i selve jernverksbyen – enn å la verkene ruste av seg selv ute i det fri? Vi har «satt ut» et par av verkene hennes denne uken som skal stå og ruste og gjøre seg klar for utstilling til våren. Veldig spennende med ventetiden!

 

IMG_7993

IMG_7955

 

Tusen takk for en kulturell og tradisjonsrik dag, Mo i Rana. For å si det på deres måte:

Det va jæfft! 

Del gjerne et favorittbedrep/ord/oppskrift etc. fra Rana med meg. Kjenner du til noen bedre ord enn jillerverk og tåpstaur, rop ut!

Les også:

JEG SETTER PRIS PÅ DIN MENING!

Mona

Mona

Danskættet nordlending. Dagdrømmer. Lykkelig gift med drømmemannen og mamma til to. Jeg elsker alt Norge har å by på – både by, bygd, fjell og fjord. Vokste opp i Fauske men har bodd halve livet i Trondheim, Bergen og Oslo – og nylig flyttet til Porsgrunn hvor drømmehuset plutselig dukket opp. Jeg lever av å formidle norsk kultur gjennom min strek som kunstner/illustratør. Innimellom reiser og skriver jeg om hvordan jeg opplever landet vårt og stedene jeg besøker, både for inspirasjon og som turist i eget land. Bli med meg på tur!

Signature

Ta kontakt?

Forslag til hva jeg bør skrive om, eller vil gjøre et samarbeid med Norwegian Days? Gi en lyd!

Oslo, Norge

+47 99463738

Instagram

Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram
Instagram

Facebook

Samarbeidspartnere

Samarbeidspartnere