Vi kjører slalåm på en humpete vei og er enige i at dette må være den eneste veien i hele landet som har en for høy fartsgrense. Vi passerer (såvidt) et par bobiler på den smale, trange asfalterte stien som insisterer på at det er lov å kjøre i 80 her. Sunn fornuft sier at vi holder oss i 50, siden det ikke er godt å si hva som kommer rundt neste sving.
En traktor svinger ut på jordet for å slippe oss forbi. Noen sauer drøvtygger på en høyde over oss. Der nede står noen kyr og bader (?!) Vi er på landet og kjører forbi høyt gress og forfalte låver i flere kilometer.
Rundt neste sving åpner landskapet seg og vi møtes av et sydlandsk skue. En lang, hvit sandstrand med turkis hav gliser mot oss.
Frodige, grønne fjellsider og dramatiske topper strekker seg helt opp i skylaget. Fjellene bare inviterer til å klatre i, det ser lett ut – man vil bare løpe opp og se utover havet der ute.
Vi er ikke de eneste på Hauklandstranda. Her er det sykkelturister, tyskere i store bobiler, orange folkevognbusser, telt og personbiler. Likevel er det god plass her – og ingen står i kø.
Sanda kiler mellom tærne. Vi tar en tur i vannet, opp til anklene – men ikke en centimeter lengre. Det bitende kalde havet minner oss på at vi slettes ikke er i Karibien selv om det ser slik ut.
Men for et sted! For en nydelig idyll.
Vi hopper og danser rundt en stund foran de solende turistene og badende barna.
Etter en snill stund på stranda, setter vi kursen mot Ballstad.
Ny kjøretur, ny idyll! Lofoten, du leverer.
